“Trøst” et maleri av Inger Foss. Denne sto på trykk i Bergensavisen (BA) den 26. oktober 2011

Da kjenner man både kjærligheten og harmen. Kjærligheten til å elske. Harmen til å hate og hevne. Hevnen hører meg til sier Herren, men den føles så søt når en pirker tungen i den. Men uten kjærligheten fra ens nærmeste, og vennskap til dem som faktisk er det, blir livet tungt å leve. Noen ganger når vektskålen tipper feile veien og en føler seg så sliten kan selv livet være lett å gi opp, men Gud forby det. Kampen for selve livet og menneskeverdet må fortsette ellers har en tapt. Ingen kjenner morgendagen.

Jeg føler meg så sliten.
Det er som om livet blir dradd ut av min kropp
der livets gang sitter i hver muskel og hver enste nerve.
Jeg kjenner sorgen griper mine tanker på alle som har forlatt meg.
Mennesker jeg elsket
også dem jeg ikke elsket.

Jeg føler meg så sliten.
Det er som om selve livet vil gi opp min kropp,
det er som om jeg plutselig kan forstå dem som ga opp.
Dem som overga sin kropp og sin sjel til sin skjebne som en ikke vet.
Ve den som håner
det en ikke vet etter døden.

Jeg føler meg så sliten.
Mine tanker sliter meg til der jeg helst ikke vil
hvor lett det kan være å gi opp sin kamp som få forstår.
Kampen for selve livet som i seg selv er Guddommelig og ufravikelig tapt.
Ve den sterke som håner
for ham den svake som faller.

Jeg føler meg så sliten.
Min Gud styr du mine tanker så jeg ikke faller.
Livet er en gave skjenket oss av våre fedre i et svakt øyeblikk.
Min Gud hjelp meg å forstå vår tilblivelse og vår ende som alle må gå.
Ve den som håner Gud
uten at en vet hva som er skjult.

Jeg føler meg så sliten.
Min Gud gi meg kraft til å overvinne følelsen.
Følelsen om at jeg intet er og intet har gjort for min hjord.
Jeg håner dog ikke deg Gud selv om jeg ikke kan forstå hvorfor vi er her.
Ve den som håner Gud
uten å vite om morgendagen.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Livets arv
Verdens rikeste land
Bombene faller
Vi så dine tårer
Kristin Halvorsen kvinnen i løvet

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside