Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Oslo og bergen360 (mandag 6. september 2010). Les mer om roperten…
Når du stanger hodet i veggen, må du se deg om etter døren.
Min far Ivar Bertel Knudsen 1914-1952
Da jeg stanget hodet i veggen for et par år siden, forsto jeg heldigvis etter hvert at jeg trengte hjelp, og begynte å se meg om etter døren. En situasjon som ble utløst av mine overordnede på min arbeidsplass, som jeg hadde tjent i nesten 27 år. Etter å ha arbeidet i en orgie av mobbing og fornedrelse, blir en lett et offer når en ikke vet om at offer rollen ble plantet i en allerede som barn.
Der den har lagt og utviklet seg som en kreftsvulls, som bare ventet på de rette forholdene til å slå ut. Når en slik kreftsvulls løses ut som i mitt tilfelle, og først etter at en har passert en alder der muligheten til å skifte arbeidsplass er lik null, da er en retrett en umulighet. Da må en enten fortsette på denne arbeidsplassen og med det bli knust psykisk, eller så må en ta opp kampen å kjempe imot å komme seg vekk igjennom døren som alltid vil finnes der.
Da jeg gikk igjennom døren traff jeg min dyktige psykolog som ledet meg frem. Først måtte jeg tilbake, langt tilbake, ja faktisk før min tid, en prosses som holdt på å slite meg i stykker. Igjennom barndommen og oppveksten frem til der jeg faktisk var. Fra mor og far var lykkelig gift med min nyfødte søster 1939, til oppstarten av Milorg i Oslo i 1940. Fra motstandskampen, til ettersøkt av Gestapo død eller levende, til helvetesflukten vinteren i 1943, etter at de tre hadde lagt seks uker i dekning i en kald og mørk kjeller i Oslo.
Far som etter flukten og interneringen i Sverige ble sersjant i De Norske Polititroppene i Sverige, med i kampene av frigjøringen av Finnmarken. Fra gleden over frigjøringen til Danmark i ny flott jobb, til nedturen starter igjen i 1951. Døren som far denne gangen skulle gå igjennom besto av kreft, som tar fars liv i 1952, bare 37 år gammel.
Døren som mor kommer igjennom er like tøft som døden, enke med 4 barn i de tøffe 1950 årene. Barna hun var nødt til å sette vekk til fremmende mennesker i et fremmed land, til de igjen kunne samles i Bergen. Mors psykiske sammenbrudd grunnet krigsopplevelsene og etter hvert angsten for selve livet da vi ennå var små. Til en liten gutts egne fornedrelser fordi han var forsvarsløs, fordi hans far var død, og hans mor slet psykisk, en jæv… kombinasjon for et lite barn uten støtte, selv ikke fra sin egen familie.
Alle disse dørene som mine foreldre måtte gå igjennom påvirket dem, og som igjen påvirket mine søsken og mitt eget liv. Jeg var derfor nødt til å gå igjennom våre liv å skrive det ned, for å få en kontakt med det som hadde skjedd. En kontakt som gjorde at jeg overlevde og ble kvitt mitt spøkelse i form av offerets ånd, som jeg så kalte renselsen. Etter renselsen skrev jeg denne epilogen over far, som jeg bruker hver gang jeg får et problem, det var vondt å skrive den, ja veldig vondt, men den renser min ånd
Epilog
Det å skrive ned alt som du far, og mor har vært igjennom, samt deres skjebner har ikke vært lett for meg far. Men jeg bare måtte far, for å finne noe som kunne gi meg trøst og hjelp når de prøvde å knuse meg psykisk. Bare det å skrive ned sangen mor lærte oss, som vi fire barn sang for deg far den siste kvelden av ditt liv var så vanskelig å skrive ned. Hver gang jeg startet med ”Jesus har en bok i himmlen” stoppet det for meg far, for smerten ble så stor.
Jeg tenker på hva du tenkte, der du lå, kvelt av kreftens enorme krefter mens du så og hørte dine fire små barn som sto rundt din seng og sang. Var det da du forsto at døden snart skulle befri deg for kreftens smerte helvete, men samtidig ta fra deg mulighet til å styre dine barn og bistå dem når de trengte det i oppveksten, på godt og vont? ”Herre Gud” far jeg føler smerten din som hjelper meg til å forstå mine egne smerter, selv om det gjør vondt så vet jeg du hjelper meg.
Jeg sto der ved din grav og mine små hender holdt rundt en blomst, som jeg kastet ned til deg i dypet av din grav, men uten å forstå hva som foregikk og hva det skulle bety for mitt liv.
Å, far som jeg savnet deg da lærerne på skolen i de tøffe 50 årene fornedret meg på grunn av at du ikke var mer og mor som var knust av krigens gru og savnet etter deg.
Men mor forlot deg aldri, men overga seg helt til kristendommen, som påvirkt henne og ga henne enda større selv skyld for det hun hadde vært igjennom under krigen for å frigi sitt land.
Mor som kjempet og slet for sitt sinn, uten at familien og dine barn forsto, da hadde hun bare forakten igjen, som sammen med angsten for fortapelsen knekket henne ned. Som påvirket din minste sønn sin fremtid samens med fornedrelsen på skolen, som jeg så bittert svelget i meg og skjøv det ned i dypet av mitt sinn.
Til en dag da det igjen innhentet meg og fikk meg til å flomme over av smerte, for dypet var blitt for stort. En smerte de fleste ikke vil forstå, men far, jeg er sikker på at du ville forstått og trøstet meg. Gitt meg varme og trygghet så jeg kunne kjempe i mot og heve mitt hode fra fornedrelsen sluk og reise meg å si, her er jeg! Men en ting kan jeg si deg far, jeg har fått en hustru som du, like henrivende og opptatt av sin mann, samt to herlige barnebarn har hun båret frem og siden er det kommet to nydelige oldebarn.
Mine tårer far som renner ned når jeg sitter og skriver din Biografi, vil nesten ingen ende ta. Men far jeg gråter for deg, og jeg gråter for mor og for mine søsken, og for meg selv. Men jeg gråter også av glede, fordi jeg kan kalle nettopp deg for far, selv om du forlot meg da jeg var fem. Jeg vet at du elsket meg, ditt rop på mitt navn den gang døden tok deg tar jeg som ett tegn.
din minste sønn Dag-Geir
LES OGSÅ
En samfunnsengasjert stemme har forstummet.
Svikerne finnes over alt
Ville ha fylt 70 år
Uføretrygd og svindel
Espeland fangeleir
Forsmådde kvinner
Skammen er der ennå
TILBAKE TIL
Bloggens hovedside
Vist 763 ganger. Følges av 8 personer.
|
for å bidraDu kan også bruke din konto hos Twitter, Facebook eller Google.
|
Kommentarer
Veldig bra.
Tusen takk for det Bjørn-Erik, du er altid så positiv.
Likte veldig godt hele stykket ditt, og kanskje særlig overskriften. Har jo da også selv opplevd å se bare en vegg uten noen dør. Når da endelig døren åpnet seg ved hjelp av folk, er det jo egentlig mest positivt der ute.
Kjære pappa… Tårenen min triller, jeg har visst at du har slitt nå i mange år. Jeg er så inderlig glad i deg og mamma, kunne ikke ha tenkt meg ett liv uten deres støtte og kjærlighet som dere har gitt meg opp igjennom årene. Jeg kan likevel sette meg inn i det du føler, for jeg hadde så angst da du var nede i helvete på det verste, at du ikke ville leve lenger. Men heldigvis det gjør du… Du har to nydelig barnebarn som er så glad i morfaren sin og en svigersønn som ser på deg som sin far. Jeg er stolt og uendelig glad for at du er min far og mamma min mor. Hadde det ikke vært for dere hadde jeg nok ikke kommet meg igjennom en del tunge ting og avgjørelser her i livet. Så tusen takk for at du er til og er den mannen og pappaen og morfaren du er. Du er ett fantastisk menneske som mange er glad i, og mamsen og… Jeg synes du er utrolig tøff som skriver dette og legger det, det var godt og tungt å lese.
Med all min kjærlighet, klem Monica
For en utrolig fin, trist og rørende historie! Jeg er sikker på at din far og mor hadde vært utrolig stolt over en sønn som er så reflektert og åpen. Du hjelper nok mange som har tanker og vanskelige følelser. Å se at man ikke er alene om det, er nok støtte for mange! Takk for motet du viser! At du dessuten har fått en datter som kan skrive slik om faren sin, viser hva du har videreført! Med klump i halsen
Kjære Monica Jeg tekker stort for det du skriver å skal ta det med meg videre, er glad du føler det slik, og også Dan sin følelse. Vi står sterkt sammen som gjør meg velig glad, så tusen takk min kjære Monica Elise.
Ja det er ikke lett Bjørn- Erik når en ikke orker å åpne døren, men ofte er det positivt når den åpnes eller blir åpnet.
Takker deg Åse for din finte tilbakemelding. Jeg håper selvsagt at noen som trenger dette leser det og kan sammenligne med seg selv og vite at der finnes dører å åpne. Spesielt takk også for det du skriver om min datter, noe jeg er helt enig i, takk Åse
Jeg er KRAFTIG imponert over dette stykket som du skriver. Jeg tror IKKE du er alene ang å møte veggen som mann kaller det. Du er TØFF som skriver om dette, men jeg tror at de fleste mennesker har møtt veggen på en eller annen måte, jeg tror at mann vokser på slike ting som du nevner.
Veggen min blev muret igjen da jeg mistet min sønn, brått og brutalt (28år, blev han, manglet en dag på å bli 29år)
Litt av muren er åpnet nå, men i hjerte mitt vil der bestandig være et åpent sår, som INGEN KAN LEGE.
Skjønner du?
TAKK for et FLOTT INNLEGG.
Takk for en fin tilbakemelding Tove, jeg har ikke sett din kommentar, derfor har jeg ikke kommentert den før. Ja det koster litt å skrive slike saker, men eå blir en liksom ferdig med det og en vet hvor en står. Jeg forstår din store smerte over å miste en så ung sønn, det skal liksom ikke være slik. Selvtakk for din åpenhet.
Det er SANT det, men slike ting jeg nevner vil bestandig være, eller bli lagret i HODET til et menneske for bestandig, slik er det bare.
MEN JEG VIL BEMERKE.HVOR ER DE SOM KALDTE SEG VENNER I DENNE SORG PERIODEN?
KOSTET DET SÅ MYE Å TA EN TELEFON Å RINGE TIL OSS, SPØRRE HVORDAN DET GIKK????
Jeg kaller IKKE SLIKE MENNESKER FOR VENNER SOM UTELATER DETTE.
MEN SKULLE DETTE SKJEE DEM SELV, DA TENKER JEG DE HADDE FORLANGT STØTTE, ening?
Vel, jeg sitter å skriver mye, jeg noterer mye, og jeg LUKER BORT VENNER SOM IKKE VAR DER FOR OSS DEN GANGEN, KALLER IKKE SLIKT FOR VENNER.
Lidelsen for oss var STORE, ja for hele fam, men VENNER GJEMTE SEG, men prøver å dukke frem nå, men det KAN DEM BARE LA VÆRE.
Jeg har et lite dikt om min sønn, her er det. For oss på denne jord var du som en Svale som for En SVALE flyr sine egne veger, de søker etter et rede.Du klarte å bygge ditt egent rede
vi lytter fremdels etter dine fotsteg i trappenmen det blev plutselig å brått revet bort.
Til mamma og pappa du kom hver dag,
men vi hører dem ei.
Sorgen er stor, du tok tidelig farvell men en SVALE flyr bestandig sin egen veg. Nå har SVALEN endelig funnet sitt rede, og fred i sin sjel har den fått, dens vinger har blitt lagt til hvile,men for oss som står igjen
vil denne SVALEN BESTANDIG være i våre hjerter, den vil aldrig bli GLEMT.
Hvil i FRED VÅRES KJÆRE SVALE
blandt Himmelens fugler har du fått en HEDRES PLASS, ja vi vet .
Savnet er stort, sogen er ubeskrivelig, men TAKK FOR AT DU NETTOPP VAR VÅRES VERDIFULLE SVALE
OG TAKK FOR ALLE GLEDESTUNDER VI FIKK ISAMMEN, DE GLEMMER VI EI.
Alle GLEDESTUNDER VI HADDE I SAMMEN DE SLETTER DU EI.
Våre HJERTER DE BLØR, VÅRE SINN ER BLITT FORANDRET, Takker atter en gang for vi NETOPP FIKK LÅNE DEG , TAKKER ATTER EN GANG FRA DIN SØSTER -AT DU NETOPP VAR HENNES STOREBROR.Dette er bare noen tanker som jeg skrev ned i full fart i en av talene jeg skrev, men jeg skriver mye, også om HVEM AV VENNER SOM STØTTET OSS, jeg liker å skrive, ser du også gjør det:O))))
Hilse Kona de, vi skrives:O)TAKKER ATTER EN GANG FOR DITT INNLEGG SOM VAR UTROLIG FLOTT, OG ÆRLIGT, OG SLIKE VENNER VIL VI HA:O)
Jo venner er viktig i slike situvasjoner Tove, spesielt familien, men noen ganger så viker de vekk. Det er vanskelig for mange å være støttende og trøsende. Flotte vers Tove, skjønner det har vært veldig tungt. Du virker selv som om du er helt ærlig og det er en god ting. Selv om noen ganger kan de være tilgode å ikke si hele sanheten, men ikke i disse tilfellen som det her er snakk om.
Takk igjen for dine fine ord.
Tusen takk Dag-Geir.
Dette var kraftig kost, jeg måtte felle en tåre etter å ha lest din historie. Utrolig at du har maktet å skrive alt dette på en slik måte du har gjort uten at historien blir sentimental, bra.
Enig med Bjørn -Erik, overskriften ga rom for refleksjoner for noen og enhver av oss.
Jeg takker for din positive kommentar orly, setter stor pris på det. Jeg bare måtte få det ut av kroppen, jeg bøyer meg i støvet for din ettertanke.
Dag-Geir Bergsvik Knudsen
Venner i glede, venner i sorg, venner i motgang, det er slike venner jeg har beholdt, resten blev LUKET bort for ca 10 år tilbake.
Vil ikke ha venner som KUN tenker på seg selv.
Hilse Kånemor.
Nei det er ikke kjekt når venner viser seg å ikke være venn, Tove. En tranger støtte når en har problemer, enten det er fra familien eller venner. jeg kan forstå at du ikke godtar dem, bare en ikke blir bitter, for det er ikke bra.
Hils Kåre
SORG, SKUFFELSE OG BITTERHET! Er nok IKKE det samme.
Å være SKUFFET over venner som svek , varer ikke EVIG, vet du. Sorg varer EVIG, men SORG kan lære andre mennesker å forstå ting( om dem har noe å tenke med, la være å bare tenke på en selv, skjønner du? )Bitterhet, er også noe helt annet, det kan være MYE i det ordet, men BITTERHET starter IKKE med SORG, skjønner du meg?
Hilse Kånemor, GLEM ALDRIG DETTE I FRA OSS HER HJEMME, ja jeg HILSER BESTANDIG HAN FAR I HUSET FRA DERE:O)))))))
Tenk nå over mine ord, og ordenes betydning.Nei selvsagt er det ikke det samme Tove. Sorg over en som ar gått bort eller andre sorgfulle og skuffende saker som vi mennesker kommer opp i, kan i enkelte tilfeller gå over til bitterhet, og det er ikke bra for en selv. Dette er det bare en selv lider under ikke den som forutsaker skuffelsen.
Enkelte kan bli bitter hvis et familiemedlem som har stått en nært går bort, sorgen kan i enkelte tilfeller da gå over til bitterhet for de at de ble igjen alene.
Det var det jeg mente Tove hvis du forstår meg rett.
Som du ser, har jeg en KJEMPE STOR fam her i Bergen, INGEN AV dem SVEK oss, jeg sørger IKKE over de som kaldte seg venner, de er borte vekk i mine tanker, mine venner er min fam, og de fleste er like gamle som meg selv, ja vi er som søsken av jord, som sangen heter, og vi er der alle for hverandre når noe som skjeer.
Vi tenker på dem som venner og kamerater, de kommer på besøk, de ringer, så ingen fare med oss her i heimen.
Hilse Kånemor.
Ja det er viktig å ha en familie som støtter når en sliter, da er det kjekt at du har vært så heldig at alle støtte dere da dere mistet deres sønn og trengte støtte. Venner som ikke støtter når det gjelder blir en fort skuffet på. Noen ganger kan det selvsagt være at de ikke vet hvordan de skal takle det.
Har nettopp opdaget dine artikler , og vil gi meg tid til å lese de, de såg interesant ut.
Ha en fin kveld.
Kjekt at du har oppdaget min Blogg Terje, håper du vil få glede av det.