Egil 3. mai 2008. Klikk på bildene så blir de større.
Dette minneord sto på trykk i Bergensavisen (BA) den 9. august 2010

7gb 1961 Nordnes skole. Egil nr. 4 fra venstre i bakre rekke. Selv står jeg som nr. 3 fra venstre i midtre rekke.

Ja så har en igjen fulgt en klassekamerat til hans siste stoppested her på jorden, denne gangen var det Egil, med etternavnet Ellingsen. Der var ikke mange prominente til stede, eller andre betydningsfulle mennesker i hans bisettelse seremonien. Nei dette var en seremoni for et helt vannlig menneske, som tilfeldigvis var vår klassekamerat. Det var en seremoni som overgikk de fleste store begravelse seremonier jeg har opplevd, ja ikke i pomp og prakt, men i ekte kjærlighet og savn etter den avdøde. Her trengte en ikke kjendiser og andre prominenser, som ofte overskygger selve menneske som er død, for at det skulle bli en høytidelig og varm seremoni.

En varme de fleste kjente da Egil sin eldste bror fortalte fra Egils liv, fra vugge til grav, uten å trekke fra det som var ondt. En varme som Egil sin datter og sønn avsluttet så kjærlig, både med gode ord, og med spørsmål som en aldri vil få svar på. En varme som fikk tårekanalen til å åpne seg. Tårer som en prøver å presse inn igjen fordi det er liksom ikke en manns lodd å gråte, ja når andre ser det. Men fordi en sitter på første benk kan en våge seg litt, for der er det så få som kan se det. Tårene kan derfor falle fritt nedover kinnet selv om en er mann, ja på samme måten som en gjør når en er i sitt lønnekammer.

Her fra en klassefest i mai 1986. Egil bakerst til høyre.

Det er nå så mange av våre klassekamerater som er gått bort, at en kan lurer på om vår klasse er spesielt utpekt, for Egil var den åttende. For oss var det helt uforståelig at Egil skulle gå bort så tidlig, bare tre uker fra sin 63 års dag. Når en oppnår den alderen pleier svært mange å trekker seg tilbake fra stress og mas, for å nyte resten av sitt liv, ja på både godt og ondt. Det blir liksom så uforståelig når døden kommer i stedet for, og tar fra eń livet. Ja en får så lyst til å ta i bruk ordene vi brukte så mange ganger da vi var barn, ”Jeg beliter meg ikke”, uten at det hjelper det spøtt!

Huset Egil vokste opp i er nr. 3 fra høyre. Egil holdes her i armene av to andre Nordnesgutter. Bildet er tatt den 1. november i 1959.

Hvem var Egil? Jo han var en ekte Nordnesgutt, som vokste opp i Nordnesgaten. En gate som Egil elsket og aldri kunne få nok av, en gate som i dag er nesten helt borte, ja på samme måte som Egil. Et hus med nummerskilt 23, som en gang hadde sin nordre vegg vendt ut mot Sliberget. Et hus som lå bare et par hus bortenfor den berømte ”Margitt’en”, men dog på andre side av gaten. Et hus som kanskje var det mest fotograferte av de gamle fotografimestrene fra de to foregående århundrer, til det ble fjernet å plassert på Gamle Bergen en gang på slutten av 1960 tallet.

Ja her bodde og vokste Egil opp, sammen med sin far, mor og tre brødre. Med sitt elskede Nordnæs Bataillon like i nærheten i hele sesongen. Et buekorps han elsket på samme måten som sin barndomsgate. Et buekorps han i 1962 ble tildelt den forjettet Nordnæs ordene, som for alle Nordnæs gutter henger høyere en det er mulig å forstå. Den ordenen som blinker så fint på brystet når aktive og gamlekarer er ute å marsjerer, og som kan skues fra fortauet der huset Egil bodde i, en gang sto. Et buekorps han nådde toppen av da han året etter, i 1963 ble Tamburmajor, og sjef over alle trommeslagerne.

Nordnæs Bataillon etter fellesutmarsjen i 2004

At Egil også var trommelsager i Nordnes skole musikkorps, viste hvor stor interesse han hadde for tromming. Det sies at han kanskje er den beste trommeslager Nordnæs Batallion har fostret, og hans spesielle måte å tromme på kunne skilles ut fra alle andre. For alle oss gamle klassekamerater så kan vi si at vi satte vi ham høyt, han var lett å like og vi likte hans fine og litt spesielle skjeve smil, og smittende latter. Nei hva skal en med kjendiser og prominenser når en hadde en slik klassekamerat? Ja alle har en klassekamerat, la ikke det vennskapet forsvinne, uten å prøve å bevare det, for tiden kommer aldri igjen, når toget først er gått.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Som fisken i vannet
En fullemann ølkongen og middagspølse
Nordneshallen Knutsvik og Campell Andersen
Målet er nådd
Varg Veum og klassefesten
Et lite stykke Nordnes
En livskraftig 100 åring
En skatt- Nordre Schreudersmau
Minner fra Nordnesparken
Einar
Pinaren
En hyggelig bisettelse
oss tegnet for det unge sterke
Det Nordnes som en gang var
Kringlen
Byrommene som ble borte

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside.