Fredrikbergsgaten nr. 5 med skiltet Nordre Schreudersmauet fra ca. 1958. Klikk på bildene så blir de større.
Foto Gustav Brosing UIB sin samling
Dette er en artikkele som BergensAvisen henviser til på “Meg og deg” siden den 11. juni 2010.

Vi ser fra Haugeveien og mellom de to husene til høyre gikk Nordre Schreudersmau ned. Huset til venstre var nr. 5 mens det neste huset var nr. 3. Nr. 5 er i dag borte og nr. 3 er i dag nr.17 Bildet er fra slutten av 1950 tallet.
Foto: Gustav Brosing

Det kan ofte bli vemodig å rusle rundt i sine barndoms gater som ikke er mere, men som fortsatt godt kunne ha vært der. Selv om jeg alltid gleder meg over minnene om menneskene som levde der, og deres unike historier, så er vemodet, eller sorgen aldri langt unna. En sorg jeg deler med svært mange tidligere Nordnes-folk over tapet av disse byrommene som er borte for alltid.

En sorg som setter seg som en klump i halsen, som får øynene til å bli fuktig, som kan minne om duggfriske blomster om våren. En fuktighet som jeg er snar til å fjerne, for at andre ikke skal oppdage min sårbarhet i glede og sorgen av å gå der, men en sorg som allikevel får smilebåndene til å tøye seg kraftig. En sårbarhet, et smil og en undring som samtidig forteller meg at alderen min etter hvert er kommet langt over middagshøyden, som gir en grobunn for at det haster å fortelle fra disse gamle strøkene, om en skulle vite noe.

Nordre Schrudersmau mot Fredriksbergsgaten, Strømme sin butikk til høyre i nr. 11 ca 1958 Foto Wærenskjold

For en gammel Nordnesgutt som meg som tror han har sett alt som er igjen der ute, av det som i seg selv kan fortelle historien, blir en gledelig overrasket når jeg oppdager at jeg faktisk ikke har det. Det er som å oppdage en stor skatt når en finner noe som er gammelt, som egentlig ikke skulle ha vært der. Gamle saker og ting som en skulle tro ikke fantes lengre fordi de som var så opptatt av å slette slike gamle minner hadde brukt tiden sin godt, men heldigvis lykkes de ikke helt noen ganger.

Gamle skatter som har lagt her som et vitne kanskje siden gjenreisningen av dette strøket etter storbrannen i 1756, og frem til saneringen av dette strøket godt og vel 200 år senere, til det i dag ligger der forlatt og bare venter på sin endelige skjebne. En skatt som de fleste har hastet forbi uten å være klar over at den ligger der, eller fordi en ikke vet hvorfor det ligger slik akkurat der. Uten min gode venn Roy Løvaas, som selv ikke har noe barndoms forhold til mine barndoms gater, ville jeg sannsynligvis aldri ha oppdaget denne skatten selv.

Kart over området fra 1913 der en ser tydelig det aktuelle området.

Alle de gamle navnene på smauene som lå her imellom Nykirkeallmenningen og Nordnesbakken er borte og kan derfor ikke fortelle sin historie i seg selv, og her er heller ingen ting som forteller om hva som en gang var her. Disse trange smauene som Nordnes folk elsket, som skapte en samhørighet som faktisk fortsatt eksisterer, var samtidig et eventyrland for barna i deres lystige lek. En samhørighet og trygghet som er umulig å gjenskape blant betongblokker og bilene som i dag dominerer gatebildene.

Brosteinslegging- trapp og rekkverk i Nordre Schreudersmau i dag Foto: Roy Løvaas.

Det er som om utslettelsen av dette strøket ble fullburdet ved å gi de gjenstridige husene, som de ikke klarte å rive, nye husnumre. På den måten er alt det gamle vekke, som kunne fortelle og minne folk på det pulserende og levende liv som hersket i disse sanerte strøkene. Sanerte smau som var oppkalt etter både kjente og mindre kjente Bergensere som de fleste av oss har et forhold til, kanskje uten at vi tenkte over det.

Jeg står der i Fredriksbergsgaten ved et av de stolte gamle husene som har overlevd raseringen av strøket. Et hus som nå er blitt Fredriksbergsgaten sytten, men som en gang var bedre kjent som nummer tre. Nabohuset som en gang hadde stått der så mektig vis á vis med sitt nummer fem over døren, er ikke mere. Disse to husene hadde dannet en slags portal til et av de stolte, men akk nå sanerte smauene på Nordnes. Det ene huset i portalen som nå er vekke hadde i årtier hatt skiltet på sin sydlige vegg som fortalte at ned her går Nordre Schreudersmau, et skilt som gikk med da huset ble revet.

Første del av Fredriksbergsmauet som ender ut der Nordre Scheurdersmauet går. Vi ser rekkverket i enden av dette smauet. Bildet er fra slutten av 1950 tallet. Fredrikbergssmauet nr. 7 til venstre.
Foto Gustav Brosing UIB sin samling

Dette Smauet som hadde gått i en rett linje nedover før det hadde svingte to ganger brått til høyre, og ikke stoppet før det traff selve Schreudersmauet litt lengre mot syd. Et smau der fem av ni hus klarte å overleve den tragiske eksplosjonen i 1944, bare for å bli så skammelig og helt unødvendig revet på slutten av 1960 tallet, med velsignelse fra politikerne.

Jeg ser nedover det en gang så velbrukte smauet og ser at dens brosteinsdekke fortsatt ligger der, på samme måte som den gang de ble lagt av stolte brosteinsleggere for kanskje 200 år siden, av folk som kunne sitt fag. Ja også brosteinsrennen ligger der, som de laget for å lede all regnvannet, som vår by alltid har vært velsignet med, inn i den nordlige delen av Fredriksbergsmauet, for at ikke regnvannet skulle renne nedover trappene som en foss.

Renne i gaten laget for flere hundrede år siden, dette er avrenningen inn til smauet i bilde over.

Langs muren til det gjenstående huset klynger ennå det eldgamle rekkverket seg. Et rekkverk som er kappet litt på for å lage en tilgang til det gjenstridige husets hage, eller gårdsplass Et rekkverk som har vært til nytte for utallige mennesker som har klamret seg ned smauet når regnet, eller snøen hadde gjort brosteinene såpeglatte, for å komme seg ned til trappen som ligger der i smauet. En trapp som fortsatt er i bruk og som er belagt med de samme skifersteinene som vår forfedre tråkket på den gang de var barn, i en fjern fortid.

Når var der en trapp til i smauet som lå lengre nede, men den eksisterer ikke mere. Den trappen endte ut ved nummer elleve der gamle Strømme med fornavnet Oscar hadde kolonial butikken sin i kjelleren med inngangen fra Søndre Griegsmau. Et navn hadde fått da hans far bar ham til dåpen i Nykirken, dagen før Grunnlovsdagen i 1886 og fem år før han flyttet inn i Nordre Schreudersmau.

For oss som var barn der ute på 1950 tallet var Strømme en hyggelig gammel bestefar med snop i skuffer og skap, og med ruller med middagspølser hengene på en kjepp opp under taket, som han med sin skarpe kniv ”snaiet” av en bitte med, når madammene skulle servere middagspølse til middag. Ingen spurte den gang hvor lenge rullene med middagspølse hadde hengt oppunder taket.

Trappen der gutten går oppover i Nordre Schreudersmau ligger der fortsatt som ett minne om en tid som var.

Nå ligger restene etter Nordre Schreudersmau, smauet til Strømme og tusenvis av andre som har bodd og tråkket sine sko i disse strøken, og venter på sin endelige skjebne etter kanskje to hundrede år. Nå kan dagens politikere sørge for at disse gamle sanerte smauene blir mer synlig ved å sette dette lille området i stand og få opp skiltet på det bestående huset i portalen, som viser til at her lå Nordre Schreudersmau, sammen med en liten planket som forteller om smauene som en gang lå her

Til glede og i respekt for alle Nordnes-folk, og alle andre som elsker Bergen sin historie. Og ikke minst til glede og nytte for dem som går på byvandring ved å gi dem en ny plass å stoppe opp på. Der kan de fortelle om storbrannen i 1756, brosteinsleggere og Oscar Strømme sin kolonial butikk i Nordre Schreudersmau nummer elleve, med middagspølser på en kjepp oppunder taket, samt om smauet som forsvant, nesten helt.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Som fisken i vannet
En fullemann ølkongen og middagspølse
Nordneshallen Knutsvik og Campell Andersen
Målet er nådd
Varg Veum og klassefesten
Et lite stykke Nordnes
Alle har en klassekamerat
En livskraftig 100 åring
Minner fra Nordnesparken
Einar
Pinaren
En hyggelig bisettelse
oss tegnet for det unge sterke
Det Nordnes som en gang var
Kringlen
Byrommene som ble borte

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside.