Ranvald Hommen holder tale for dagen.
Klikk på bildene så blir de større.
Denne artikkelen sto på trykk i Bergensavisen BA 7. mai 2010.

Ja ingen av dem slapp unna den offentlige fornedrelsen i motsetning til mange av dem som hadde stått til tjeneste for Tyskerne Foto: Robert Capa

Nå har vi nettopp passert 70 års minne for starten av 2. verdenskrig i Norge. En krig som påførte så mange av våre innbyggere store lidelser, om enn ikke som mange andre hardt berørte land. Det er viktig å trekke frem slike minner så vi ikke glemmer at friheten ikke kommer rekende på en fjøl, den må faktisk beskyttes og i enkelte tilfeller kjempes for. Begivenheten ble markert over hele landet, og i media flommet det over av historier og bilder fra 9. april i 1940 fra denne skjebnesvangre dagen for vårt land.

Fra denne dagen utviklet hatet seg mot tyskerne i et forrykende tempo. For ikke å snakke om de norske nazistene, overløperne og Hirden, ja og ikke minst kvinnene som fant seg en kjæreste av tysk opprinnelse. Det utrolige var at det var disse kvinnene som fikk den lengste staffen da krigen endelig var over. Ja ingen av dem slapp unna den offentlige fornedrelsen i motsetning til mange av dem som hadde stått til tjeneste for tyskerne.

En kan undres seg over hvorfor nettopp de tyskforelskete kvinnene ble tatt så kraftig, selv om de aller flest ikke drev med angiveri. Var det fordi, ja at de rett og slett bare var kvinner og hadde vanskeligheter med å forsvare seg selv? Eller var det hatet mot tyskerne som var letter å vise igjennom disse sårbare kvinnene, som også var lette ofre å ta? Er dette også årsaken til at disse kvinnene er fortsatt ikke tilgitt og fått oppresing for sin helt urimelige lange straff? En straff som automatisk ble overført til de helt uskyldige og forsvarsløse barna de eventuelt hadde fått med en tysk mann i løpet av krigen.

Den Engelske medaljen “The Atlantic Star” en av Rangvald Hommen sine mange krigsmedaljer

I dag snakker vi ikke lengre om dem som var i Hirden eller på andre måter sto til tjeneste for tyskerne. Det fokuseres ikke lengre på enkelt personers forhold til den Tyske krigsmaskinen under krigen, av hensyn til familiene deres. Fokuset i dag er rette mot selve krigen og den stor Tyske krigsmakten, samt motstanden som gjorde at vi seiret til slutt. Det er selvsagt veldig fint at vi ikke lengre fokuserer på dem som var tilsluttet Hirden eller på andre måter sto til tjeneste for tyskerne. Vi er heldigvis forsonet med dem for mange år siden, i motsetning til de kvinnene som forelsket seg i en tysker som nå soner sitt 65 år.

Dette med å straffe de svake og forsvarsløse med lange straffer som de absolutt ikke fortjente, gjorde seg utslag på mange måter etter krigen. Straffer som ble satt ut i livet på en helt udemokratisk måte av folk som ikke en gang var valgt av folket, og som fortsatt står der som et minnesmerke over en kanskje barslig hevn. Selv om enkelte av disse udemokratiske domsavsigelser ikke kan sammenlignes med staffen kvinnen og deres barn fikk, så var det samme fremgangsmetode som ble brukt.

Skulpturen “Krigsmoderen” på Nordnes laget av Per Ung.

Da er det enestående at enkelte mennesker som selv har opplevet de harde krigsårene kjemper for å få rettet opp igjen de udemokratiske dommene. Enkeltmennesker som selv har kjent smerten på sin kropp og har sett sine kamerater dø foran sine øyne. På tross av dette så kjemper han for å få rettet opp igjen urimeligheter som ble gjort da krigen var over slik at vi kan bli forsonet. Den jeg tenker på i dette tilfelle er en mann på 87 år som er tildelt som er tildelt tre norske, to engelske og en russisk krigsmedalje for sin krigsinnsats, hans navn er Rangvald Hommen.

Det var Hommen som kjempet for at mødrene skulle få et minnesmerke, og som i dag står godt plassert i Haugeveien ved Galgebakken. Mødrene som modig nok var de første til å heise det norske flagget allerede den 7. mai i 1945. Det var barna til disse mødrene som undret seg over hvorfor deres mor gråt mens andre jublet over friheten. Barna forsto ikke at tårene til deres mor var for deres far som fortsatt ikke var kommet hjem og kanskje aldri ville komme hjem.

En søknad som nærmer seg 2 år, som ingen politikere har våget å svare på ennå, en skam for feige politikere.

Den 9. september 2009 sendte denne krigskjempen en søknad til Bergen Byråd ved Byrådsleder Monica Mæland med kopi til Byråd Iversen og Tvedt samt ordfører Bakke og Kommunalråd Ohnstad. Søknaden gjaldt en udemokratisk avgjørelse som ble tatt den 25. mai 1945 da de fjernet navnet Tyskebryggen, om å tilbakefører navnet der det rettmessig hørere hjemme. Nå som vi faktisk har folkevalgte i Byrådet i motsetning til i 1945, bør de snart se på denne søknaden fra Hommen og sørge for en demokratisk avgjørelse.

Vi må legge bak oss alle udemokratiske avgjørelser fra krigen ellers vil slike spøkelser til stadighet dukke opp som ånden i flaksen. La oss vise det tyske folk og ikke minst de kvinnene som ble så urettferdig behandlet sammen med deres barn, at vi er ferdig med krigen og hatet til dem så vi kan forsonet oss.

La 8. mai dagen, dagen de aller fleste juble for i Norge for 65 år siden, bli en ”Forsoningens dag”

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Der kjøper, Der selger, Der handler hver mann
Ka e de du glaner på
Den gamle krigshelten og hans søknad
Gjør Fløipilen synlig
Søknaden er sendt
Mange ville fjerne Tyske Bryggen
Ja til Tyskebryggen

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside