Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på bergen360 (lørdag 27. mars 2010). Les mer om roperten…
Fra Rikstelefonens dager.
Den gamle Telegrafbyggningen. Klikk på bildene så blir de større. Denne artikkelen sto på trykk i Bergensavisen (BA) den 26. mars 2010.
For en som er gift med en dame som har fått god forstand på både data og mobiltelefoner, så er det en lek når nye ting kommer eller jeg har problemer med dataen. Dette har også våre barnebarn oppdaget slik at når de har noe spesielt med disse nymotens sakene, ja så spør de bare mormor for der får de svar.
Nå skal ikke jeg skryte av min egen kone, men jeg syntes jo det er imponerende at en kvinne som nyss har passert 60 år har så god forstand på disse tingene, som for meg er et stort problem. Men selvsagt benytter jeg meg også av samme kilde som våre barnebarn når jeg skal laste ned, eller har problemer med dataen eller mobiltelefonen. Det gjør meg ingen ting at jeg med det innrømmer at hun har bedre greie på disse tingene en meg selv, selv om jeg har drevet med tekniske ting hele livet.
Selv mine barnebarn som ennå ikke er kommet i teen-årene rister på hodet når morfar ikke forstår noe så enkelt som bruken av en mobiltelefon. Det kunne aldri falle dem inn å spørre morfar om noe hjelp til disse nymotens sakene som data og mobil er. Men for dem er det ikke nymotens for de har hørt om mobiler og data så lenge de har levd. De kan skrive tekstmeldinger fortere enn en gammel mann kan tenke. Den samme kjappe behandlingen gjør de med hvilken som helst fjernekontrollen til ett tv-apparat selv om det kanskje er første gangen de ser akkurat den typen fjernkontroll.
hadde vi ikke flatskjerm med 100 kanaler i HD format
Jeg lar meg stadig imponere over teknikken og forståelsen dagens oppvoksne slekt har til disse sakene. Saker som for vår generasjon som vokste opp på 1950 tallet var like utenkelig som Jules Verne sin historie ”Reisen til månen” var for hans generasjon da den boken utkom rundt 1867.
Den gang vi vokste opp hadde vi ikke flatskjerm med 100 kanaler i HD format og alt hva de heter disse nye tingene, tv var et ukjent begrep for oss. Riktignok hadde jeg hadde hørt at de i utlandet kunne sitte i stuen å se film fra en boks som sto på gulvet. Men det trodde ikke jeg noe på, for jeg hadde vert i Eldorado kino flere ganger og visste hvor stor vegg en trengte for å vise film. Data hadde vi heller ikke for det var ikke oppfunnet ennå, ikke en gang selve ordet. Mobiltelefoner med tekstmeldinger var også noe som hørte fremtiden til.
du vet de store tunge svarte telefonene
Den gang var det forresten få som hadde telefon, du vet de store tunge svarte telefonene som sto så flott til ute i entreen. Det å få en telefon i huset var ikke bare å kjøpe en. Nei en måtte sette seg på ventelisten og det tok minst et år før en fikk den installert, og først etter at en hadde betalt grovt med penger. Ja som et slags innskudd som en aldri fikk igjen noen gang. Telefonen utviklet seg ikke så mye de første årene. Ja enda 20 år senere på 1970 tallet var det slik at skulle du ringe utenfor Bergen måtte du ta noe som het Rikstelefon. Det var ekstra dyrt og ringe Rikstelefon og det kunne ikke gjøres fra en telefonboks på hjørnet for oss som ikke hadde telefon.
Det var noe høytids stemt når en skulle på Telegrafen å ringe Rikstelefon. Når vår lille familie skulle på Telegrafen for å ta Rikstelefon for eksempel til min bror og svigerinne i Sogn, så kledde jeg meg opp med dress og slips. ”Kånemor” fant frem søndagsklærne til våre to barn og pyntet dem som om vi skulle i selskap. Da ”kånemor” hadde fått på seg en fin kjole var vi klar til å gå på telegrafen. Vi sto der andektig foran skranken i den flotte hallen på Telegrafen jeg i min nye frakk, mens vi ventet på at den alvorlige damen som satt bak skranken skulle løfte blikket fra papirene hun satt å leste på.
alle kunne høre det ”Balestrand boks seks”
Hun myste over brillekanten mens hun så på meg og sa med en høy og alvorlig stemme ”Ja? ”Jeg skulle ha en Rikstelefon til Balestrand” svarte jeg med en dempet nervøs stemme, som om jeg var redd hun skulle si ”Det går ikke i dag”. Vi sto der tålmodig og ventet mens damen arbeidet bak disken. Noe lettet hørte vi damen si ”Det vil ta 20 minutter så sitt dere ned og vent”. Så satt vi der andektig i den flotte hallen på ventebenken alle fire med hendene pent i fanget.
Da vente tiden var over ropte de ut i høytaleren så alle kunne høre det ”Balestrand boks seks” Da reiste vi oss alle fire og gikk forsiktig over gulvet, ja nesten listet oss for å ikke forstyrre de andre som ventet. Så knotet vi oss sammen alle fire i boks seks, for alle ville gjerne snakke i Rikstelefon. På bakgrunn av vår generasjons forhold, eller mangelen på forhold til disse nymotens sakene som data og mobil da vi vokste opp, syntes jeg det er imponerende at enkelte ”eldre” damer fra vår generasjon mestrer det så godt, eller?
Dag-Geir Bergsvik Knudsen
LES OGSÅ
Julegater og Staffasjer
Den glemte krigshistorie
Mann for sin hatt
Grieghall i 1970 eller pengene tilbake
En trikk og to kommuner
Minner som aldri dør
Kjerringen på sporet
Hvor er alle helter hen
Snøen som falt i fjor og rikig målføre
Huset i Heggebakken
Snorklipping og Bybanen
Først tok de Manhattan
Vil bli dypt savnet.
TILBAKE TIL
Bloggens hovedside.
rikstelefon, telegrafen, balestrand, fjernkontroll, Jules, Verne, Eldorado, kino, telefonenfilm, tv, data, teksmeldinger, mobil
Vist 491 ganger. Følges av 4 personer.
|
for å bidraDu kan også bruke din konto hos Twitter, Facebook eller Google.
|
Kommentarer
Igjen en gjenkjennende artikkel.
Takker så mye for det Bjørn-Erik alltid like hyggelig med slike tilbakemeldinger.
Ja ha, her kjenner mann seg igjen;o)
Var mye på telegrafen slik du beskriver, men jeg satt der å ventet på min tur knappe 7 år gamel:o) Det var STAS å få seg en rikstelefon for ei lita jente.
Ja dette har du rett i Tove, det var stas også for meg da jeg var barn å være med mor en skjelden gang på Telegrafen. Var vi heldig så fikk vi en brus inne på Reimers cafe som lå til venstre når en kom opp trappen
Har ikke sett denne før i dag. Akkurat slik var det. Husker, og dette var først i sekstiårene, vi skulle ringe til Østlandet. Først måtte vi bestille, så måtte sentralen der borte ringe opp vedkommende som hadde telefon, som igjen måtte hente den vi skulle snakke med som bodde noen hundre meter borte. Så var det å sitte og vente til vi ble ropt opp. Det kunne ta tid. Har prøvd å finne et bildet fra innsiden av ekspedisjonshallen, men har ikke lykkes ennå.
Jeg satt manger ganger i dette bygget. Først gikk jeg bort til damen i skranken, så måtte jeg sitte på en hard benk, vente til vedkommende blev kontaktet, for så å gå inn i et lite rom for å snakke. Jeg var under 10 år den gangen, men husker dette godt. Vel har du nære bekjendte som bodde utenfor Bergen, så fikk man mangen rikstelefoner:O) Det var stas å sitte på vent til turen min kom:O)
ja de fleste kjener seg igjen når det gjelder rikstelefon Arnulf. Pussig å tenke på i dag når en kan ringe hvorsom helst. Jeg skulle også gjerne ha hatt et bilde fra innsiden med boksene og alt. Det finnes sikkert, men hvor.
Ja vi er mange som har satt der innne å ventet på telfon samtalen Tove. Reimers som lå der var jeg også innpå noen ganger med min farmor. Jeg er enig med deg det var stas å sitte å vente på kontakten, litt spennde faktisk.
Dag- Geir. Bare en liten kommentar til det du skrev litt lenger oppe. Jeg tror ikke Reimers lå til venstre, men til høyre når du kom opp trappen.
Selvsagt har du helt rett Arnulf. Det var til høyre når en kom opp på toppen av trappene. Så ikke at jeg hadde skrevet feil før du påpekte det, takk for det.