Den gang vi forsto lisensen.

Jeg lurer på om vi ikke er kommet til et sted på veien der vi faktisk må stoppe opp å spørre oss selv, er dette riktig? Bør vi ikke alle blandet oss inn i koret med dem som allerede skriker på at begeret er fullt for lenge siden? Spesielt vi eldre kanskje – som noen syntes vi er når en har passert seksti – som holder oss pliktoppfylt til den samme år etter år. En gammel venn som nå krever så mye at en kjenner lysten til å skrike ut et kraftig nei! Så lenge ingen skriker og spør hvor kanten på begeret er, så kan denne vennen bare fortsette å fylle på, omtrent som jeg gjør nå ved ikke å komme til poenget.

Men før eller siden vil den som leser dette stoppe opp å spørre hva i pokker er det han holder på med og vil frem til? Da er vi ved sakens kjerne, for det er nettopp det jeg ønsker, at en stopper opp og ser seg tilbake og spør hva i pokker holder vi på med som godtar dette overfylte begeret.

Ja denne kjenner vi jo til alle sammen.

Det overfylte begeret dreier seg om det som heter Kringkastningsavgift eller lisensavgift, som i dag burde det hete NRK avgift. Hvorfor skal vi fortsette å betale skyhøye lisensavgifter for å holde liv i et sirkus som stort sett er fast plassert i Oslo. Der de – statskanalen – av og til ser seg nødsage til å vise litt utenfor ”Sinsen krysset”, for og ikke å skape uro i de eldre gamle trofaste ”NRK medlemmene” i vårt langstrakte land. En masse som trofast ser på denne kanalen uansett hva de måtte finne på å sende under et dekke av kulturens ansikt.

Et medlemskap en må ha, og som koster skjorten – som det heter – for i det hele tatt å få lov å se fjernsyn. En avgift som er så høy at statskanalen har råd til å ansette mennesker som flyr land og strand rundt med en antenne på ryggen, for å finne en eller annen stakker som har dristet seg til å se Tv2 eller Tv3 med fortrekte gardiner i sitt lønnekammer, fordi stakkaren ikke har råd til å betalt den påtvunget medlemskaps avgiften.

Den gang vi forsto at seerforholdene måtte bli bedre.

De fleste begynner etter hvert å forstå at avgiften en må betale for å få lov å se fjernsyn er for høy når det lønner seg å ansette slike detektiver. Statskanalen er også den eneste kanalen som har rå til å bruke fast ansatte programledere som kun har programmer til påske og jul, som vi ser på når vi spiser nøtter eller annen snaks.
De fleste av oss som vokste opp og var kommet i tenårene da fjernsynte offisielt ble åpnet i 1960, ble glad da vi for første gang kunne se fjernsyn. Et fjernsynsbilde der det så ut som om det snødde hele tiden, mens vi satt å så på plakaten, ”Beklager brudd på bildesambandet med Oslo”. Vi har kanskje i bakgrunn av den erfaringen betalt medlemskapsavgiften, om enn ikke med glede så i alle fall med full forståelse, for å få bedre programmer og seerforhold.

Enkelte har også påpekt – med rette kanskje – at svært mange ansatte i statskanalen er arbeidskollegaer med nære familiemedlemmer, som sikkert gjør det vanskelig å rasjonalisere arbeidsstokken. Men alvorlig talt og med hånden på hjerte, alle ville vel ha benytte seg av et godt bekjentskap for å få seg en godt betalt jobb. Alle disse familiemedlemmene passer jo inn der også, for en har jo dette med det eple som ikke faller så langt fra stammen, eller noe i den duren!
Mange vil, for å unngå denne store avgiften, at statskanalen skal gå over til reklame. Det vil nok verken ledelsen eller alle de ansatte at den skal. Noe som jeg for min del er enig i og mange med meg, tror jeg. En reklamebasert statskanal ville bety et anmass av reklame midt i programmene og at mange ansatte måtte finne seg annet arbeid, for reklamen kan ikke dekke de enorme utgiftene som statskanalen har, som i dag dekkes av lisensavgiften.

Den rødgrønne regjeringen som elsker avgifter og som aldri føler seg brydd over nivået de hever det til.

Dette sier samtidig noe om hvor høy denne avgiften etter hvert er blitt med tanke på alle millionene som blir sprøytet inn igjennom reklamen vært år. Her burde de nyvalgte regjeringspartiene – de rødgrønne – trekke til seg Frp sitt utmerkete foreslag om å la avgiften gå over statsbudsjettet. Jeg mener ikke med dette å sette i gang valgkampen for år 2013 og vise hvilket parti som en bør stemme på, men likevel syntes jeg dette er et forbaskede godt foreslag. Da ville mang en stakker unngå å havne i klørne på den verste av alle inkassobyråer, nemlig staten selv, der gebyrene er skyhøye og som de krever inn uten den minste blygsel.

Hva er det som så får en gammel mann til å sette seg ned å skrive så mye stygt om vår kjære statskanal? Ja, det er et godt spørsmål, men neste år skal statskanalen arrangere det vi kaller Grand Prix. Et sangprogram som har gått helt av hengslene både kunstnerisk og ikke minst økonomisk. På dette ene programmet fra Oslo skal de bruke så mye penger at de igjen ser seg ”nødsagen” til å øke den berømmelige Kringkastningsavgiften. Men det stopper liksom ikke der, for nå har de også solgt rettighetene til fotball VM i 2010. Slik at alle deres trofaste ”fjernsynsjåere” – som bryr seg om fotball – nå må betale ekstra for noe en allerede hadde betalt en skyhøy pris for. Så en ser at selv om statskanalen får aldri så mye penger så er det vist aldri nok. Begeret deres renner vist aldri over, men vårt har rent over for lenge siden.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Denne artikkelen sto på trykk i Bergensavisen (BA) den 11. oktober 2009.

LES OGSÅ
Valget er ditt, eller er det?
Osamn bin Laden-en ikke-muslimsk leder.
Stolt Berg og maktbegjær
En riktig og viktig beslutning
Fotball EM uten Bergen
Jørgen Hattemaker og Dokken
Valgets kval
De tålte så vel den urett
Buekorps Taliban og Amir Payan
En trikk er ikke nok
Feilinformasjon.

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside