Ville ha fylt 70 år i dag.

Vist 1875 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

spar oss

Hei Dag-Geir, en rørende hverdagshistorie om hvordan krigen påvirket menneskers skjebner. Min onkel Ole var sjømann da krigen brøt ut i Polen. MIn far var da 23 år og arbeidet i Bergen. Onkel Ole var på ferie 1. september 1939 i Bergen og han kaldte min far feig hvis han ikke turde å mønstre på et skip i utenriksfart. Uken etter hadde min far alle papirer klar og mønstret på et skip. Ole ville at de 2 brødre skulle seile på samme skip, men det ønsket ikke min far da han ville spre risikoen for at i allefall 1 av dem skulle overleve krigen. Ole ,s skip ble torpedert utenfor Gibraltar og omkom. MIn far seilte uavbrutt hele krigen og da frigjøringen kom, lå skipet han var ombord i, i Sør- Amerika. Å seile i de farligste farvann var hverdagen for min far i over 5 år og han ville ikke snakke mye om hva han opplevde, men min mor og meg fikk ofte oppleve hans urolige søvn når han hadde mareritt om natten.

Vi som ikke har opplevd krigens redsel, kan nok ikke sette oss inn i hva krigen gjorde med menneskers psyke.

John

Hei John Takker så mye for det du skriver. Ja mange sjøfolk fikk aldri takk for sin innsats under krigen som var enorm for hele vårt land. Det er litt av en historie du har der og veldig spesiell, pussig at det skjedde akkurat det som din far var redd for. Ja liver er forunderlig. Takker for sympatien John

Og dette var det de pårørende fikk fra staten med støtte fra kommunene ( kr 50,00 pr fallen )

Utrolig, ja det er tragisk komisk det hele. Bøkene har jeg og selvsagt er de en verdi i seg selv, men det er jammen ikke mye å slå i bordet med. Flott fremlagt Roy.

Ole J Christensen, det er sånne bemerkninger som du kommer med, man bør spare seg for

Dag-Geir, takk for ditt flotte bidrag om din søster, og hennes plass i en tid,
som “vi” små mennesker kan gjøre lite for å påvirke.
Du har så inderlig rett at vi ikke vet hvor lang tid vi har på denne jord,
og enhver som har satt sine spor, fortjener å hedres og få sin historie fortalt.
Det er dette som setter de store begivenheter i perspektiv – og for all del,
Dag-Geir, fortsett å fortelle, dine bidrag er en inspirasjon og berikelse for oss andre.

jeg takker så mye for det du skriver Knut Georg Flo. Det er nettopp det du setter fingeren på som gjør at jeg skriver dette, " enhver som har satt sine spor, fortjener å hedres og få sin historie fortalt"
Tak det varmer meg at du bryr deg.

Forsett å fortelle -,ja, Dag-Geir du er en av de som gjør BA så så lesverdig, at når vi andre står opp og lurer på e det noe nytt " gammelt " fra Bergen ( les også Nordnes ) i dag så fortsett.
Dag-Geir du gjør Bergen til et bedre sted å leve ( Gud vet og andre) , din søster ville vært enig med oss )
Fortell mer, det gjør oss til beriklelse alle, som Knut Georg Flo sier.

Jeg blir ydmyk over dine betraktninger om mine inserater Roy, som også gjør at jeg tør å fortsette. For meg var det viktig å fortelle denne lille historien på den måten. Hvor mange slike som har gjennomgått tilsvarende er ikke godt å si men mange er det, som kjempet for friheten. Takk igjen.

Til Ole JC: Hvordan kan du skrive “spar oss”? Har du aldri tenkt på at du sårer oss som var glad i tanten vår? Det er helt utrolig at det går ann å lire av seg noe sånnt. Du vet kjenner vel ikke til ordet medmenneskelighet, eller? Her skriver pappa minneord om en tante som var en artig, utrolig morsom latter og som viste at hun var glad i oss alle. Hun dør tragisk og hadde en nokså tøff oppvekst, og så kommer du med den latterlige uttalelsen…. Nei, du kan spare deg. Håper du aldri trenger å oppleve dette som har skjedd vår familie, for du hadde vel ikke visst hva du skulle ha følt. Skam på deg…
Til pappa; Jeg synes dette er noe det beste du har skrevet, en trist og tragisk historie om en snill og god tante…

Jeg tror Monica at slike mennesker som Ole JC ikke har hatt noen motstand i livet. Derfor forstår de ikke når noen forteller om mennesker som faktisk har lidd i sitt liv. Mennesker som har vert med på å frigjøre vårt land i en vanskelig tid. Så ikke bry deg om slike mennesker som Ole JC de er ikke verdt det. Men takk for mange vakre ord.

Jeg vil gjerne takke for alle tomlene som er delt ut og som viser at noen bryr seg om andre mennesker sitt liv, hvordan de har kjempet for å overleve.

Stå på Dag-Geir, det er en frivillig sak å lese dine innlegg: De som ønsker å bli “spart” for innlegg som er skrevet, trenger ikke å lese dem. Litt historiske innblikk om hvordan våre forfedre / fedre levde, har ingen vondt av. Man trenger kanskje å bli minnet på at vår generasjon ble født med en sølvskje i munnen.

Takk for det John setter pris på det du skriver. Ja det er som på tv, der er en av og på knapp. Men enkelte forstår ikke dette.

Dette forteller i svært klare bilder og rene ord hvordan krig og okkupasjon påvirker mennesker i generasjoner, med bitterhet, savn og hat. For det første burde dette kanskje bidra til å utdype vår forståelse for mennesker som ikke kan huske noen gang å ha opplevd velstand og fred?
Men det var ikke det jeg primært ville ta opp. Jeg vil ta opp den porsjon lidelse som faktisk også rammet de som i det okkuperte Norge sto på ”feil side” og deres familier. I disse dager utgis det en bok om de norske østfrontkjemperne, med fullt navn og bilde av hver enkelt som har latt seg spore, og jeg skulle tro det gjelder de fleste. Jeg spør meg selv om dette virkelig var nødvendig, etter snart 70 år? Hvor lenge skal man hate og stigmatisere sine ”fiender”?
I VG for et par uker siden var det førstesideoppslag om at Ari Behn hadde 2-3 familiemedlemmer som var avbildet og navngitt i denne boken. Etter 70 år, skal A. Behn og hans mor være nødt til å stå frem og beklage, evt. forsvare, handlinger som ble utført av familiemedlemmer lenge før de selv ble født?
Jeg har ikke sett gjennom denne boken. Men hvis det finnes personopplysninger i den om min onkel, som falt på østfronten 19 år gammel, skal jeg da, som ikke var født den gangen, måtte stå til ansvar for at en ung gutt en gang i fortiden valgte ”feil” side?
I mellomkrigstidens Europa, inkl. Norge, rådet det en stor frykt for bolsjevismen og de røde faner. Arbeiderbevegelsen, som den gangen var langt rødere enn den er i dag, var på fremmarsj. Dette skapte en egentlig forståelig frykt for brutale samfunnsomveltninger. Hvis man hadde kunnet spørre de flere hundre unge menneskene som vervet seg til tysk tjeneste om HVORFOR, så ville svaret nærmest unisont ha vært ”å bekjempe bolsjevismen”.
Major Svein Blindheim, kjent og anerkjent Milorg-mann i kompani Linge, engasjerte seg sterkt i dette, se Dagbladet juni 1977: http://www.sno.no/applications/DocumentLibraryManager/upload/FL/1977_6/1977_6_1.pdf. (Hvis linken ikke lar seg åpne automatisk, lim den inn i nettleseren). Jeg var ung den gangen og fulgte ikke så mye med som jeg burde, men jeg mener å huske at saken ble dysset ned, og at Blindheim fikk et lite ”svikerstempel” på seg, han også. Jeg kjøpte senere boken hans, den er absolutt leseverdig.
Alle som har opplevd krig og okkupasjon, eller har foreldre/besteforeldre som har gjort det, tror jeg vil bære med seg sår som aldri gror. Da refererer jeg igjen til innledningsavsnittet i artikkelen min.
LOVE AND PEACE

Til My Randi (og alle andre som interesserer seg)
Historien har mange nyanser, og skjebner. Og taperne i krig er alltid sivilbefolkningen.
Den menige soldat må bare flyte med, når han først er kommet med i maskineriet, på tross av sine ideelle grunner til deltakelse. Det var ikke bare røvere på den ene siden og helter på den andre, det er sikkert.
Jeg kan anbefale alle å lese Den lange reisen av tidligere nevnte Svein Blindheim¨- den vil nok kunne utvide noen horisonter.
Ang. din kilde (Folk og Land) ville jeg nok ikke bruke den i enhver anledning, da den har en markert slagside, MEN lenge var den det eneste mediet som ville omtale historier og opplevelser fra “feil” side.
(den var da også drevet og finansiert av bla tidl. NS-folk – det var info for de som ikke kjenner til FL)
Ditt tema er et dilemma, den samme organisasjon som “kjempet mot bolsjevismen”, utførte også overgrep på andre fronter, og stilte med vaktmannskap i KZ-leirer – det kan være mye å ta inn over seg som enkeltmenneske.
Dette har flere skrevet om, 2 interessante er:
“Fars krig” av Bjørn Westlie, omtalt et annet sted her på Origo, og en annen,
sett fra soldatens ståsted: Johan Voss: Soldat i Waffen-SS (engelsk: Black Edelweiss)
Begge bøkene tar for seg det vanskelige i hva en selv (eller slektning) har vært med på, ikke kjente til, og hvordan forholde seg til sin egen samvittighet etterpå – begge er svært lesverdige.

Hei Knut Georg! Takk for tommelen! Må korrigere deg litt; taperne i en krig er ALLE, ikke bare sivilbefolkningen, da traumene henger igjen hos både vinnere, tapere, medløpere og overløpere. (Og så er det noe som heter at “i en krig er det alltid sannheten som dør først”). Men ellers tror jeg at du og jeg er noenlunde i samme forestillingsverden.
Norske østfrontkjempere har sikkert også vært vaktmannskap i KZ-leire. Krig er jerndisiplin uansett hvilken side man kjemper på, og man adlyder ordre. Med eller mot sin vilje.
Jeg har ikke hatt mulighet til å kontrollere om Folk og Land har sitert Dagbladet og Dag og Tid riktig. Men skulle det faktum at FL ble finansiert av tidligere NS-folk frata organet retten til å prøve å rette opp noe av den slagsiden “taperne” ble utsatt for av den øvrige, massive mediaverden?
“Den lange reisen” av Svein Blindheim er nettopp den boken jeg refererte til i mitt forrige innlegg. Den kom ut på 70-tallet, og ble derfor ikke forbudt (om enn litt fortiet) eller særlig omstridt, slik som major Oliver Langelands bøker “Dømmer ikke” og “For at I ikke selv skal dømmes”, utkommet 1948 ble. For ikke å snakke om Jens Bjørneboes hjerteskjærende roman “Under en hårdere himmel”, som ble utgitt tidlig på 50-tallet. Jeg må også nevne A. Wieseners “Seierherrens justis”, utkommet 1964.
Referanser til denne litteraturen finnes både på SNL og Wikipedia.
Til slutt må jeg tilføye at jeg aldri har hatt fascistiske eller rasistiske sympatier (nazistiske holder jeg meg tilbake fra å bruke, fordi dette begrepet kun er en forkortelse for partinavnet NSDAP, og er blitt mye mistolket og misbrukt i ettertid).
Og jeg har aldri, slik generasjonene før meg, følt frykt for de røde faner. For meg har disse fanene og arbeiderbevegelsen alltid betydd trygghet og likeverd. Men så vokste jeg da heller ikke opp i mellomkrigstiden.

Hei Dag-Geir! Jeg har levd meg litt inn i denne historien om din søster, og som du vil se har jeg kommet med noen kommentarer som kanskje ligger litt på siden av ditt tema, men som likevel har relevans. Men jeg lurer på en ting (sitat fra deg: “HUN SOM FALT sammen en fredag i 2003, sannsynligvis av en blodpropp i hjernen. Henes 20 år eldre mann løftet henne opp og la henne i sengen. Der hun lå i tre dager til døden kom som en befrielse natt til den 24. juni 2003, bare 63 år gammel.”) Hvorfor i all verden fikk ikke denne mannen bragt sin kone til sykehus?? Det er vel ingen på 2000-tallet som skal ligge med en sannsynlig blodpropp i hjernen og dø langsomt i sin egen seng i løpet av tre dager?? Var det slik at din søster VILLE dø? Eller ikke ville på sykehus?? Eventuelt, hva/hvem er det du vil skylde din søsters alt for tidlige død på? Krigstraumene, de “dårlige”(?) sønnene eller den gamle mannen hennes?? Når du legger ut en såpass privat historie synes jeg at du kan fremstille den slik at den ikke blir uforståelig for leserne.

Det er jo klart My Randi at også mennesker på den andre siden har historie å fortelle og det gjør de også. Selvsagt er det ikke hyggelig at nære medlemmer av familien trekkes frem på en negativ måte, spesielt i forhold til krigen. Jeg syntes også at det er tull å trekke frem med bilde og navn dagens slektinger av de som var på feile siden under krigen, som du nevner Ari Behn. Det er ikke særlig hyggelig gjort syntes jeg. Men jeg har ingen motforestillinger mot at de som var på andre siden trekkes frem i lyset, men en bør ikke linke dem til dagens slektninger. Min lille historie var bare en historie om hvordan det gikk med et lite barn som opplevet dette på nært hold og som jeg var veldig glad i.

Det som du spør om My Randi skal jeg prøve å svare det så godt jeg kan. Da jeg hadde skrevet stykke hadde jeg med forklaringen på årsaken til hennes død. Men da det kunne såre noen valgte jeg å ta det ut før det kom på trykk.
Det er klart at hun hadde traumer på grunn av det hun opplevde under krigen med våre foreldre. Hun var jo også 13 år da far døde og kom aldri over det heller. Hennes 2 sønner var fra 1. ekteskap, og var nok med å forsterke hennes traumer.
Hovedårsaken til at hun led en så forferdelig død, var at hennes mann ikke gjorde antyding til å tilkalle hjelp. Da min bror ringte ut til de og spurte etter vår søster fikk han til svar at hun var uvel og hadde lagt seg nedpå, da hadde hun lagt der i et døgn. Hun lå slik i sengen i 3 dager uten å verken gå på toalettet eller å spise og drikke, for det kunne hun ikke gjøre på egenhånd. Hadde hun vært innlagt på sykehuset hadde hun kanskje levd ennå. Min søsters forferdelig død unner jeg ingen.

Hei Dag-Geir! Dette er en fryktelig trist historie, hvis det var vondt for deg å skrive dette, så ber jeg om unnskyldning for at jeg spurte!Jeg er slik at jeg har stor empatisk evne, selv helt ukjente personers skjebne lever jeg meg så inn i at jeg får helt vondt. Det var derfor jeg kom med spørsmålet mitt, fordi jeg bare MÅTTE kjenne hele hitorien.
Takk for at du delte den, dette glemmer jeg ikke så lett!
Vi får skrives igjen, forhåpentligvis om litt lysere tema neste gang!

Varme hilsener!

Hei My Randi. Ja det er en trist historie. Jeg spurte meg selv om det bare er de kjente som skal få sin historie fortalt, og kom frem til at det var det ikke. Nei det var helt greit at du spurte, jeg gråt fra meg da jeg skrev dette lille stykke om min søster. jeg takker deg for de empati setter stor pris på det.
Ja vi kan jo ikke bare ha mørke temaer,men noen må vi ha Randi.

Her et bilde av min søster på sin 3 års dag den 2. september i 1942 bare 5 måneder før de måtte gå i dekning og den store flykten begynte.

Hei Dag-Geir! Nydelige unger på 40-tallet du, finner vel ikke maken i dag! Her ser du en til, meg i 2-3 årsalderen (dyreelsker fra første fottrinn). Du kjenner det kanskje igjen fra bloggen min, men der kommer det flere. Har en haug med gamle negativer inne for digitalisering nå, de kommer etterhvert på bloggen. Jeg synes det er så fint å ta vare på gamle ting og gamle bilder, de er alle en del av historien. Og som du sier, de “små” menneskene, ikke bare de “store” bør få sin historie fortalt! Ha en fin uke! :-)

[Bilde 1056296 finnes ikke eller har blitt slettet]

Det var et herlig bilde My Randi skjønner hvorfor du er blitt glad i dyr. Ja barna fra 1940 tallet var fine og de har opplevet en del som etter slekten er spart for, heldigvis.

Jeg vil takke dem som har gitt en tommel, for dette for meg så viktige stykke å fortelle.

Må bare få takke deg Lilly Stokke for tommlene du har gitt til denne historien og til kommentarene.

Takk for tommelen til denne artikelen Tone Aalstad setter stor pris på det.

Annonse

Nye bilder