Bilde er tatt i 2009 — Døren til torturkammeret til høyre innfor porten Nordnes skole i Bergen. Denne artikkelen sto på trykk i Bergensavisen (BA) den 4. mai 2009

For oss som vokste opp på 1950 og 60 tallet var dette med tannlege noe spesielt. Vi skoleelever var en slags forsøkspersoner. Denne historien handler om det vi i Bergen kalte ”Pinaren” et ord som satte kroppen i svingninger.

Som gammel Nordnes-gutt så klarer jeg liksom aldri å kvitte meg med republikken. Nå må en ikke tro at jeg med dette mener at jeg har lyst til det heller, nei er en først oppvokst på Nordnes så er det gått i blodet. En finner alltid en unnskyldning for å ta turene ut der for å gjenoppfriske barndomsminner, fra en svunnet tid. Min grunn til å dra ut der noen ganger er når miljøet krever sin rett. Jeg tar med meg bosset fra Solheimsviken der jeg bor, for å sortere dette på en av miljøstasjonene på Nordnes. De har en stasjon på Klostret og en nedenfor min barndoms skole, Nordnes skole.

Da jeg sto nedenfor skolen for et par dager siden og sorterte flasker, papp og plast, fanget blikket mitt bygget på venstre siden av skolen. Et bygg jeg kjente så altfor godt, et bygg jeg ikke minnes med glede. I andre etasje bodde vaktmesteren, ikke fordi at han var stygg mot meg, nei på ingen måte, vi hadde bare stor respekt for ham. Han visste jo alt om oss og kunne alt, trodde vi, selv alt det vanskelig i fyrrommet på andre siden av skoleplassen var en lek for ham. Det var i fyrrommet vi måtte møte opp når vi fikk parade og vaktmesteren signerte for at vi hadde møt opp, ja for dem det gjaldt da, vel å merke!

Pinaren — Fra boken-Skolens slaveri

Nei det var det som lå i første etasje som gjordet at jeg ikke mintes dette bygget med glede, for der lå ”pinaren”. Der finnes selvsagt et annet ord for pinaren, i dag kalles det tannlegen. Nå var det selvsagt ikke bare Nordnes skole som hadde ”pinaren”, alle skolene i Bergen hadde det da jeg vokste opp på 1950-60 tallet. Den gang tror jeg at de som skulle bli tannleger, ja de måtte få sin opplæring på skoletannlegekontorene. Noe som vi barn fikk lide for, sammen med det dårlige utstyret som fantes den gang. I dag får vel tannlegestudentene sin opplæring på Odontologen på Årstad, der de har allslags moderne utstyr vil jeg tro, samt at de nå må bryne seg på folk på sin egen alder!

Inngangsdøren til dette torturkammer lå like innfor skoleporten, som vi måtte passere hver dag når vi kom på skolen, det kunne gi frysninger nedover ryggen på hvem som helst. Vi hadde akkurat fått høre om Karius og Baktus og hva de gjorde med tennene våre hvis vi ikke fikk hver sin tannbørste, og økte tannpussen til mer enn to ganger i uken. Det var et skremmende senario, ja ikke å øke tannpussen, men hva de to trollene gjorde med tennene våre. Det var i grunne rart at vi hadde hull i tennene, for nesten ingen på den tid spiste snop eller drakk brus i tide og utide, for det hadde ikke den gemene hop råd til. Men vi spiste skiver med sukker eller sirup på, for det var billig, ja så var det dette med tannpussen da! Jo her var det nok likevel mange muligheter til å få huller i tennene.

Pinaren — Biteringen.

Alle hadde hørt om ”pinaren” selv før første skoledag og vi visste hvor den lå. Men det var vanskelig å forstå hva de mente med pinaren, selv om vi visste at det hadde noe med tennene og gjøre. Men det oppdaget vi fort nok så snart vi hadde begynt på skolen og da skjønte vi fort at pinaren var ingen spøk. Første gangen klassen vår fikk befatning med pinaren ble det veldig dramatisk. Ja neste så dramatisk som vi hadde sett på ”Far til fire” filmene. Det var noen veldig populær og spennende filmer for oss barn, som gikk i Logen og kostet en hel liten formue på syttifem øre for å se. Spenningen i filmene kunne sammenlignes med hver gang det banket på døren til klasserommet, og alle lurte jo på hvem det kunne være? Den største spenningen var det når det visste det seg å være en dame i en hvit frakk, for da visste vi at det var noen som skulle på pinaren.

Tannlegeassistenten, som det het, leste opp navnet til en av guttene i klassen, ja det var forresten bare rene gutte- jenteklasser på den tid. Denne klassekameraten som hun ropte opp navnet på var en stor og lubben gutt som tydeligvis visste mer om pinaren enn oss andre, for smilet hans stivnet da han hørte hun leste opp hans navn. Han nektet å gå med henne ned på pinaren, hun prøvde med det gode på alle måter for å få ham med seg, men nei, hun måtte til slutt gi opp. Han innkasserte seieren på forhånd ved å smile og bryske seg for alle oss andre i klassen, som tenkte, det var lett.

4. mai 2009 Pinaren i BA — Boret.

Vi hadde ikke før tenkt tanken så banket det igjen på døren og denne gangen var de fire i hvite frakker, to pinare og deres to assistenter. Vår klassekamerat som nå forsto at dette ble en tøffere kamp enn han hadde tenkt seg, forskanset han seg i et hjørne bak i klasserommet. De fire fra pinaren gikk på med dødsforakt og klarte til slutt å overvinne gutten. De bar vår skrikende og sprellende klassekamerat ut av klasserommet, ja omtrent som en stor levende laks som kunne snakke. Mens vi andre satt skrekkslagen igjen med et inderlig ønske om aldri å bli ropt opp.

Et ønske som var umulig å oppnå for alle må jo gå til pinaren, selv om vi ikke kunne forstå det den gang. Men det gjorde noe med oss, slik at neste gang pinaren sto i døren, ja da ble det helt dødstille i klassen. Så stille at en ikke bare kunne en høre en knappenål, men også en fjær, når og om den hadde falt i gulvet. Ikke en eneste en av oss trakk på smilebåndet i et slags håp om at vi da ikke ble sett, som om det var mulig, for navnet var jo gitt på forhånd. Vi kjente varmen og angsten bre seg i våre små guttekropper mens vi ventet på at tannlegeassistenten skulle lese opp navnet på den som skulle på pinaren. Det var som om vi hørte en trommevirvelen som sakte gikk mot slutten, der spenningen først ville bli utløst når det siste slaget var slått og assistenten høytidlig leste opp navnet på stakkaren.

Pinaren — Spytte Skålen.

Jeg hørte langt vekke at navnet mitt ble ropt opp og forsto i samme øyeblikk at nå var det min tur. Da navnet mitt var lest opp og spenningen var utløst var det som vi hørte basunene som rev ned Jeriko sine murer. Idet alle de andre i klassen slapp luften ut som de hadde holdt på så lenge, mens de ventet på navnet på den uheldige. Jeg kjente varmen og medfølelsen da jeg ble loset ut av døren til klasserommet på vei til det som jeg antok var skafottet. Jeg var nok ikke like tøff som min bror som smatt ut skoleporten på veien til pineren, nei jeg fulgte med helt frem til stolen. Den med den rare lampen over og med den grusomme lyden fra de rare drivreimene, og ikke minst med den flotte skålen vi fikk lov til å spytte i, vi som ellers fikk kjeft hvis vi spyttet.

Jeg hørte plutselig en spe stemme som sa ”unnskyld meg unge mann, men kan du hjelpe meg med å få denne pappkartongen i containeren?” ”Selvsagt” svarte jeg, mens jeg så på den koselige eldre damen som hadde revet meg ut av en barndomsdrøm om Karius og Baktus og pinaren ved å kalle meg en ung mann. Takk for det, ja for begge deler.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Som fisken i vannet
En fullemann ølkongen og middagspølse
Nordneshallen Knutsvik og Campell Andersen
Målet er nådd
Varg Veum og klassefesten
Et lite stykke Nordnes
Alle har en klassekamerat
En livskraftig 100 åring
En skatt- Nordre Schreudersmau
Minner fra Nordnesparken
Einar
En hyggelig bisettelse
oss tegnet for det unge sterke
Det Nordnes som en gang var
Kringlen
Byrommene som ble borte

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside