Fru Adelheid Inger Neverdal fra Nordnes Foto: Terje Neverdal

Dette ettermelet sto på trykk i Bergensavisen (BA) den 23. mars i 2009.
Denne skrev jeg til minne om fru Adelheid Inger Neverdal, en Nordnes dame som jeg hadde stor respekt for som døde nesten 94 år gammel den 27. februar 2009.

Det kan være at noen syntes det er rart at jeg sier ”det var en hyggelig bisettelse seremoni” Finnes der virkelig ”begravelser” som vi sier til alle slike seremonier, som kan være hyggelige? Ja, faktisk syntes jeg de finnes, men det er en sjelden vare, om en skal bruke et foretningsmessig utrykk! Men her for et par dager siden var jeg sammen med min bror med på en slik ”hyggelig begravelse eller bisettelse seremoni” i Nykirken.

Jeg innrømmer at da jeg så dødsannonsen til avdøde kom jeg ikke med voldsomme utbrudd som ” Nei uff er hun død, stakker” Det var mer som jeg tenkte, jaså nå er hun død, med en slags dyp verdighet samtidig som jeg nikket på hodet og smilte når jeg tenkte på henne. Vemodig? Ja i aller høyeste grad, en epoke var over og et menneske jeg hadde kjent i godt over 50 år var vekke.

Hellandsgården 1-3-5 — Hellendsgården på Nordnes. Nr. 5 er der sykkelen står der ble Adelheid Inger, den gang Olsen født. Husene her står fortsatt, dette bilde er fra 29. juni 1957 Foto Gustav Brosing UIB sitt eie

Ikke det at jeg var direkte omgangsvenn med henne, nei da så langt ifra, men jeg bodde i samme inngangen i nesten 25 år og gikk i parallellklasse med hennes eldste sønn og har fortsatt små jevnlig kontakt med hennes sønner. Hvem var så dette avdøde menneske? Jo det var en Nordnes-jenten eller skal vi si damen, som var født i Hellandsgården ute på Nordnes og som var både døpt og konfirmert i Nykirken. En dame som flyttet trutt og jevnt av forskjellige årsaker, der krigen var den største årsaken, men alltid ute på Nordnes.

Det oste respekt av henne, hennes store aura gjorde at når vi traff henne så bøyde vi hodet pent, etter at vi hadde plassert armene helt rett langs siden, og sa ”God dag Fru Neverdal” Ikke fordi at vi var redd henne, for hun var veldig hyggelig mot oss barn, nei det var noe vi ikke helt klarte å forklare. Som når vi skulle fortelle sønnene at moren hadde spurt etter dem, ja da var nesten som vi sa ”Fru Neverdal” har spurt etter dere!

Når vi kjente hennes gode parfyme i oppgangen, ja da visste vi at hun enten nettopp hadde gått eller var kommet hjem. Da vi kom frem til vår inngangsdør i andre etasje sto vi der en liten stund og luktet, ja det forekom at vi gikk nesten helt opp til døren hennes i fjerde etasje for å kjenne den gode lukten litt bedre. Denne damen var faktisk med og ”oppdrog” oss uten at vi selv forsto det, helt geniale. Tenk å gi oppdragelse uten at han eller hun er klar over det selv, og som virker? Ja det er nesten utrolig, men likevel en sannhet.

Nordnæs Bataillon oppstilling utenfor Depotbarakkene på Nordnes

Denne damen elsket Nordnes og buekorps, ja selvsagt var det Nordnæs Batallion som sto i en særstilling. Ja hun var så glad i Nordnæs Bataillon at en kan mistenke henne for at hun bevisst fikk tre sønner og ingen døtre. Hun var selvsagt med i damegarden til Nordnæs, du vet de som arbeider i bakgrunnen for at korpset, med og tilrettelegger for turer, syr sløyfer etc.
Hun jobbet også med ”Nordnes skole vel” der en av hennes fane saker var å hjelpe dem som ikke hadde så mye, og dem fantes det nok av på Nordnes på 1950- 60 tallet. Så hennes hjertelag var stort selv om hennes myndige uttrykk kunne gi inntrykk av noe annet. Hun var ikke en dame som fløy rundt og skrøt av det hun gjorde, hun bare gjorde det.

Hun var en dame som eide en stor del ironi og kunne hvis det passet være litt sarkastisk, men på en morsom måte som gjorde den fri for gift. Som den hun tok om sjåføren til Bergens Sporvei som kjørte linje seks, og som elsket å fortelle om all fisken han fikk og all brosmen. Da hun hadde hatt en slik tur hjem og nærmet seg inngangen til blokken traff hun en madam som spurte henne ”Kommer du fra byen? Ja jeg tok linje seks og det var brosmen som var sjåfør!

Hun var en omtenksom kvinne, da jeg skulle ut på sjøen et par ganger og skulle reise tidlig om morningen, viste hun at jeg var alene for mor var så mye på sykehus. Da ringte fruen på om kvelden og sa med en kjærlig, men myndig stemme ”Du kommer opp og spiser frokost i morgen før du drar” og jeg sier, hvem ville si nei til en slik innbydelse.

Nykirken i Bergen — Det var i denne kirken bisettelsen til fru Neverdal fant sted.

Hennes sønner ville gjerne ha en bisettelse seremoni som ikke var tung, men en lett stil som var i tråd med morens ønske. For å forklare presten hva de mente fortalte de ham om morens reaksjon da en av sønnene utalte ved morens eldste søster sin død, ”Mor, det var trist dette” Da snudde moren seg og sa ”Nei vet du hva, når du har fått leve til du er 87 så får du jammen være fornøyd” Dette åpnet øynene for presten og vi fikk en leksjon i livet på Nordnes som spente seg over de nesten 94 åren hun fikk leve. Da jeg satt der på benken i Nykirken og lyttet til presten forsto jeg hvor mye Nordnes historie som nå var vekke.

Men den gode ånden for seremonien var til stede, det er helt sikkert, her var det ikke mye Carius og Baktius da livet gikk dem imot og de sang ” Allting er så trist og leit”

Aldrid vil jeg glemme dette menneske og hennes herlige frokoster jeg hadde med henne på kjøkkenet. Men jeg vil heller aldri glemme denne fantastiske bisettelse seremonien i Nykirken. Ja dette var en hyggelig bisettelse seremoni og takk for at jeg fikk delta.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Som fisken i vannet
En fullemann ølkongen og middagspølse
Nordneshallen Knutsvik og Campell Andersen
Målet er nådd
Varg Veum og klassefesten
Et lite stykke Nordnes
Alle har en klassekamerat
En livskraftig 100 åring
En skatt- Nordre Schreudersmau
Minner fra Nordnesparken
Einar
Pinaren
oss tegnet for det unge sterke
Det Nordnes som en gang var
Kringlen
Byrommene som ble borte

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside