Jeg var så nervøs da jeg gikk opp bakken til Ferdriksberg. Bakken opp til Fredriksberg bilde er fra 1956.
Klikk på bildene så blir de større.
Denne artikkelen sto på trykk i BergensAvisen (BA) den 14. mars 2009.

Buekorps, jeg smatter liksom litt på ordet mens jeg prøver å tenke. Tankene går tilbake til oppveksten på Nordnes på 1950 tallet. Det er så mye som dukker opp i hodet at jeg nesten blir helt forvirret, klarer ikke helt å trykke på tastaturet, men jeg bare må liksom samle meg til å skrive. Skulle ønske jeg var forfatter, en sånn som skriver tykke bøker. Der raser sikkert ordene ned i full fart og rettskrivingen er perfekt fra første trykk. Jeg var ikke noe flink elev på skolen i Norsk, jeg pleier å si at jeg fikk G i norsk, jeg nevner aldri bokstaven N som sto foran.

Jeg ser meg selv en liten gutt, som følte at han aldri ble gammel nok til å begynne i buekorps. Da jeg var 7 år gammel prøver jeg meg for første gang, aldersgrensen i Nordnæs Bataillon var den gang ti. Jeg var så nervøs da jeg gikk opp bakken til Ferdriksberg, en februar dag i 1955 for å la meg innskrive, som det står i skriften.

Nordnæs boken fra juletrefesten fra den gang i 1955 der jeg sitter i mdten og vinker

Vi var lykkelig uviten om både tv, data og mobil telefon som kunne sende tekstmeldinger den gang på 1950 tallet, men vi hadde buekorps, og det var mer en godt nok for meg. Jeg sto foran bordet der en av innskriverne satt. Andektig så jeg meg rundt i hallen, mens jeg ventet på min tur. På veggene hang der historie fra nesten 100 år tilbake. Bilder av Nordnæs gutter som nå ikke var aktive lengre og gamle faner, sabler og medaljer som bevitnet Nordnæs Bataillon sin lange leve tid.

Jeg drømte meg vekk og så for meg et bilde av meg selv henge på veggen, der jeg var iført både sabel og medalje. Jeg våknet av drømmen da jeg hørte innskriveren spurte ”Hva heter du?” Jeg stammet liksom frem mitt lange navn. Så kom det vanskelige spørsmålet for meg ”Hvor gammel er du?” Jeg visste fra min mor som var veldig kristen at det sto i de 10 bud ”Du skal ikke lyve” Men min iver etter å begynne i Nordnæs Bataillon var stor, og mor var jo ikke der, så jeg hørte meg selv bryte det syvende bud, da jeg svarte ”Jeg er åtte”

Jeg kjente gråten i halsen da innskriveren sa; ”Du er nok for liten, kom igjen til neste år” Når jeg i dag ser bilde i Nordnæs boken fra juletrefesten fra den gang i 1955 der jeg sitter og vinker, kan jeg godt forstå innskriveren. Men den gang gråt jeg meg i søvn for at jeg ikke fikk begynne i Nordnæs Bataillon.

Nordnesgutten i Haugeveien der den sto fra ca. 1945 til 1963, da ble den flyttet tilbake til Tollboden.. Den er laget av gullsmed Thorvald Olsen

Men i 1956 var alt glemt jeg ble skrevet inn i manntallet, som det står i juleevangeliet, og opptatt i Nordnæs Bataillon, selv om jeg også denne gang måtte bryte et av de ti bud. Men det var verdt det, og jeg trodde ikke jeg kom til ”ondemannen” for en sånn liten løgn. Mor hadde lovet meg at hvis jeg fikk begynne i korpset skulle jeg også om lørdagen få bruke beste buksen. Den gang måtte alle kle seg pent om søndagen, ingen fikk leke om søndagen til alle barns store fortvilelse for bestebuksen måtte være fin og ren.

Endelig kom den første lørdagen da jeg skulle stille i uniform. Det var en isende kald marsdag. Min mor hadde funnet frem bestebuksen og nestet de hvite stripene på. Med formaningen om og ikke sette kneet i bakken under eksersisen, gikk jeg kry ut av døren. Under min første eksersis oppdaget jeg for første gang hva den kalde vinden, som ofte blåser på Tollbodallmenningen, gjorde med små guttehender som holdt i et gevær. Aldri hadde jeg hatt større savn etter å kunne stikke hånden ned i bukselomme for og varmen den litt.

Under eksersisen på Tollbodallmenningen når jeg skulle på kne under faneforsvar, tenkte jeg på mor sin formaning. Jeg holdt kneet opp av bakken, men kjente Kompanisjefen trykket den ned i støvet på Tollbodallmenningen. Når mor søndagen morgen gjorde klar bestebuksen og klippet av de hvite stripene så hun all skitten på kneet etter lørdagens eksersis. Jeg trodde nå ville jeg få kjeft, men den gang ei, du vet mødre har råd for det aller meste. Hun helte kaffe i en skål tok en børste og dyppet den i væsken og børstet buksen ren. Jeg løp glad og fornøyd ut med bestebuksen på uten de hvite stripene og i en eim av kaffe lukt etter meg.

Kompanisjefen trykket den ned i støvet på Tollbodallmenningen når jeg skulle på kne under faneforsvar.

Som evig soldat fikk jeg aldri bilde av meg selv hengt opp på veggen på Fredriksberg med sabel og medalje. Men jeg fikk to bilder av meg i Nordnæs boken og det er det ikke alle som kan skryte av, og ingen kan ta fra meg minnene fra mine fem år i korpset.

Det er ganske imponerende at buekorpsene fortsatt eksisterer med tanke på konkurransen fra flatskjerm og 100 kanaler, data og mobiltelefoner med tekstmeldinger. Og avis innleggene hver vår når buekorpsene starter opp, som prøver å fortelle hvor farlig det er å gå i buekorps. Er det virkelig så farlig at unge gutter organiserer seg selv og reiser på turer, driver idrett, lærere disiplin, respekt og samhold.

Er vårt samfunn virkelig blitt slik at vi ikke kan tolerer en 150 års gammel tradisjon fordi noen trommer et par timer om ettermiddagen to-tre dager i uken i tre måneder? Det står faktisk respekt av slike gutter, og i dag kan vi også ta med jenter, at de er sterke nok til å stå imot krefter som prøver å ødelegge for dem.

Derfor syntes jeg at de første ordene i Nordnæs sagen passer ennå bedre i dag ” Vi hyller Nordnæskorpsets merke, oss tegnet for det unge sterke”

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

LES OGSÅ
Som fisken i vannet
En fullemann ølkongen og middagspølse
Nordneshallen Knutsvik og Campell Andersen
Målet er nådd
Varg Veum og klassefesten
Et lite stykke Nordnes
Alle har en klassekamerat
En livskraftig 100 åring
En skatt- Nordre Schreudersmau
Minner fra Nordnesparken
Einar
Pinaren
En hyggelig bisettelse
Det Nordnes som en gang var
Kringlen
Byrommene som ble borte

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside