Denne artikkelen sto på trykk i Bergens Tidene den 23. august 2008
Jeg spør meg selv hvordan kan en kvinne bli slik at selv etter over 30 ja 40 år så kan de ikke glemme sitt samlivsbrudd, og fortsetter å pumpe deres felles barn full av negative saker om deres far og hans familie? Dette er en typisk måte å reagere på ved et samlivsbrudd for svært mange kvinner, ikke for alle kvinner selvsagt. Det at de i svært mange tilfeller ødelegger et godt forhold for sine barn til sin far, betyr ingen ting bare hun har makten. Jeg er sikker på at den dag barna oppdager at deres mor har løyet for dem hele livet så kan det ødelegge deres gode forhold til sin mor, jeg spør er det verdt det?

På vei hjem fra ferie i Danmark midt oppe på Hardangervidden fikk jeg melding om at en god venn av meg hadde død 2 dager tidligere og 4 dager fra hans 60 års dag. Jeg kunne bare ikke fatte det, sorgen til min kone og jeg var til å ta og føle på. Det går samtidig opp for meg at var en stund siden jeg hadde snakket med ham. Jeg kjente det støkk i meg hvorfor hadde ikke jeg ringt ham bare for å slå av en prat, jeg ble lei meg en slags dårlig samvittighet.

Hvem var så min venn? Jo han var utdannet håndverker, en dyktig en. En fagforenings mann som sin far, og tillitsmann i mange år. Jeg har samarbeidet med ham både som innleid hjelp og som ansatt i samme firma, så jeg visste godt hva han sto for i arbeids sammenheng. Min venn var også en som brydde seg, han ringte når du var syk ville vite hvordan det gikk, og om der var noe han kunne gjøre som ville hjelpe. Vår vennskap startet for 27 år siden men vi tråkket ikke dørterskler ned til hverandre, men vi visste vi var venner og når vi ringte til hverandre så varte samtalene lenge. Vi var sammen i festlige lag mange ganger han pratet med alle smilte og lo og holdt alltid minst to taler for kvelden. Ja festen med ham var alltid en fest.

Han snakket mye om sitt veldedighets arbeid som han drev med i sin fritid, men ikke om hans egen innsats men om foreningen han var med i, Lions. Han likte å arbeide på huset og i hagen, vedlikeholdet på deres hus er i ypperste klasse. Båt hadde han fått seg ikke en cabinkruser bare en liten båt så han kunne bruke til å fiske med. Han elsket sin 2. kone mer en noen, og når han kunne dra inn til sine svigerforeldre som han forgudet sammen med henne, ja da var han i sitt ess. Han elsket også sin søster og hennes familie og ikke minst hans elskedes kone sin bror med familie. De ga tilbake melding på hans følelser som fortalte ham at også han var elsket av dem. Dette var noe han slåss for og noe som opptok ham. Han var også godt likt av sine naboer og de holdt godt sammen.

Men på tross av alle disse goder så var der noe som plaget han i alle år, han fikk ikke kontakt med sine to døtre. Ikke fordi han ikke ville men fordi alle forsøk på kontakt ble kontant avvist av døtrene sin mor, hans første hustru. Samme hva han prøvde å gjøre eller sende så ble det avvist, og pakkene kom uåpnet i retur. Vi som kjente ham visste hvor mye dette plaget ham. Riktig nok så forsto døtrene sin mormor at han led under dette og hun skaffet ham bilder av døtrene, men uten å tørre å si det til sin egen datter.

Jeg spør hvordan kan en kvinne bli slik at selv etter over 30 ja 40 år så kan de fortsatt pumpe deres felles barn full av negative saker om deres far og hans familie. Dette medfører at de kanskje aldri får kontakt med sin far? En kontakt med sin far ville medført en glede for disse to døtre ved å oppdage hvilken fin far de hadde. En oppdagelse de ikke fikk anledning til å oppleve på grunn av deres mors opplevelse en gang i tiden. Min venn håpet døtrene en gang når de ble godt voksne så ville de selv undersøke om all den negative omtalen moren fortalte om han og hans familie var sann. Det skulle han heller ikke få oppleve. Det er nesten som jeg klandrer også hans barn for at de ikke stilte seg spørsmålet hvem og hvordan er min far? de er jo blitt godt voksne for flere år siden.

Jeg gråter når jeg tenker på min venn som aldri fikk kjenne sine døtre, og for hans døtre som aldri fikk kjenne sin far. Et bekjentskap som hans døtre aldri vil forstå hva de gikk glipp av på grunn av deres mor. Nå er han død og det er for sent å bli kjent med ham personlig. Men fortsatt kan de bli kjent med sin far via hans familie, hvis de er sterk nok til å bryte ut av en forsmådd kvinnes styring.

EN VENN
Dag-Geir Bersvik Knudsen

LES OGSÅ
En samfunnsengasjert stemme har forstummet.
Når du stanger hodet i veggen, må du se deg om etter døren
Svikerne finnes over alt
Ville ha fylt 70 år
Uføretrygd og svindel
Espeland fangeleir
Skammen er der ennå

TILBAKE TIL
Bloggens hovedside